Tanker

Hei på dere :-) 

Nå er det veldig lenge siden sist jeg var innom her. Vet ikke om det i det hele tatt er noen som leser her lenger? ;) tenkte det var på høy tid å komme et lite livstegn uansett, om ikke annet. 

De siste 10 mnd har vært helt forferdelige. Du vet ikke hvor sterk du kan være, før å være sterk er det eneste alternativet du har! 

Et bekmørkt, kaldt hull med meterlange vegger - der håpet henger i en tynn tråd, har vi for lengst gjort oss kjent med. Det går heldigvis fortsatt rette veien med min kjære, men et så alvorlig og sammensatt sykdomsbilde som hjerneslagene har ført til har gitt oss en rekke utfordringer vi ikke kunne forutsi på forhånd. Det setter ting i perspektiv! Skulle så inderlig gjerne spolt året tilbake igjen til 2012, og bare blitt værende der.. 

Helge er en fighter. Pleier å si han er bergenser med stor B- altså B E S T E M T og sta som et esel ;-) for 8 måneder siden klarte han ikke sitte oppreist i rullestolen uten å tippe. Han trang hjelp til å snu seg i sengen, klarte ikke prate, spise eller drikke. Han pratet ved hjelp av et "pekebrett" med alfabetet på, der han stavet ord og setninger. Allmenntilstanden var veldig, veldig dårlig, og først uti mars begynte håpet å stige om at han i det hele tatt ville overleve.. Jeg var 24 år, og forberedte meg på begravelse. 

Idag 10 måneder senere går Helge turer på 3 km alene, og løypa hans blir stadig utvidet. Han fungerer selvstendig og godt i hjemmet, språket blir bedre og bedre ( selvom bergenserdialekten har forsvunnet og blitt erstattet med østlandsdialekt. Til og med skarringen er borte!) og både intensiteten og utholdenheten går det rette veien med. Han er så flink, tapper og tøff!!! 

Det er i tøffe tider vi merker hvem som egentlig står oss nærmest. Mange av de aller nærmeste har vi ikke hørt et kvekk fra, deriblant også familie. Foreldre og søsken har vært helt enestående, og selv har jeg også hatt en enorm støtte i tantene mine. Men det er veldig mange av "nærmeste kjernen" som har vært stille som mus. Ikke fått så mye som en sms. Det sårer, og setter i gang en tankeprosess. Selvom jeg har hatt mange gode mennesker rundt meg siste året, har jeg følt meg fryktelig ensom til tider, og det vet jeg Helge har også.

Det er ikke så mye som skal til for å vise omtanke for hverandre! En sms, hilsen eller en klem.. Det betyr så veldig, veldig mye! Bare et smil kan gjøre uendelig stor forskjell. 

Håper det går bra med dere alle! 

Ønsker dere en god helg :)

Varme klemmer fra Trine